Follow by Email

søndag 26. mai 2013

Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 4 og 5 (kladd)



4


Ghevon Galahan vandret gjennom en av storbyens forsteder. Det som en gang hadde vært et suburbant nabolag, var nå en masse smuldrende, delvis pulveriserte stakittgjerder, nedbrente hus og oppsprukkede veier hvor vegetasjonen var i ferd med å trenge seg opp. Naturen gjenvant kontrollen, observerte Ghevon der han gikk, med sikringen på plasmapistolen slått av. På tvers over ryggen, festet til et bandolær, hadde han en halvautomatisk Gauss-rifle med lyddemper og bananmagasin. Han var blitt lastet ned fra datasfæren og printet ut i et laboratorium, i likhet med de fleste soldatene fra hans kull ved West Point. I barndommen hadde han hørt snakk om hvordan menneskene angivelig levde i det tyvende århundre, hvordan de hadde levd i stabile relasjoner, giftet seg og unnfanget barn på gamlemåten – lik dyr. Sykt, tenkte Ghevon, og grøsset ved det mentale bildet av en kvinne som presset et hode ut mellom lårene. Ved inngangen til det 21. århundret var det tydelig at stabile par-relasjoner ble sjeldnere og sjeldnere. Diverse nettsamfunn – det som etterhvert ble hetende sosiale medier – var nær ved å umuliggjøre langvarige seksuelle forhold mellom to parter, siden utroskap løp løpsk, takket være den digitale tilgjengeligheten til nye potensielle sexpartnere. Gresset var som regel grønnere på den andre siden av gjerdet, folk falt for fristelsen, skilsmissetallene skjøt i været og ekteskap som institusjon ble gradvis forlatt, i likhet med tradisjonell unnfangelse. I stedet benyttet man seg av surrogati og kunstig befruktning. I starten av 2030-årene kom de første 3D-printerne som kunne brukes til printing av menneskefostre, og knapt femten år senere inntraff Singulariteten, da det ble klart at maskinene var mektigere enn menneskene – og at de ikke var særlig interessert i å opprettholde den videre eksistensen til biologiske organismer med sentralnervesystem.                                     

Ghevon søkte ly i en frodig hage, hvor eik og lønn sto side om side med ormetelg, kjerringrokk og revebjeller. Han la seg under en veldig trekrone, skuende opp mot løvverket som skalv i den milde brisen. Løv kom fallende ned mot ham, dansende i vinden, og han følte seg lykkelig ved synet, glad for at maskinene ennå hadde til gode å utslette alt liv. Planter, bakterier og virus fantes fortsatt i hopetall, sammen med enkelte dyr. Men mennesker ...? Han hadde ikke sett et eneste levende eksemplar de siste månedene. I mange uker hadde han vandret hvileløst omkring i utbrente byer og sammenraste forsteder hvor maskinenes utrenskning hadde vært nesten total. Han hadde sett de mest horrible scener – korsfestede skjeletter, forkullede barnelik, rituelt massakrerte menneskemengder ... Og alt hadde festet seg til hjernebarken hans, brent seg fast i nevroner og synapser, satt seg som varige elektrokjemiske spor i plastiske nevroanatomiske strukturer. Men ennå hadde han til gode å se et annet levende menneske ...    
Han sukket tungt, usikker på hva morgendagen ville bringe.

*

Brått våknet Ghevon, svettende og varm. Han hadde drømt om Henne igjen. Celeste XR-3™, en gynoide fra fortiden hans. Den veldreide kroppen hennes hadde kanskje ikke bestått av annet enn silikon, silisium, plast og diverse komposittmaterialer, men hun hadde likefullt vært et fabelaktig stykke kropp med en matchende sjel. Tidlige Celeste-modeller, både andro- og gynoider, var blitt masseprodusert av Cygrex Inc., men XR-3 var eksklusiv, ja direkte unik, en prototyp som viste seg å være for dyr til å komme i serieproduksjon, all den tid den – eller hun – besto av eksperimentelle kompositter og kubiske kvantecomputere som aldri var blitt testet i humanoide roboter før. Så vidt Ghevon visste hadde det kun eksistert ett eksemplar av henne, og hun hadde vært hans ... om enn bare for en kort periode.
            Men for en periode det hadde vært! For en intens tid! Så ildfull og forrykende! En berg-og-dal-bane av følelser, en feiring av livet selv. Han hadde vært utstasjonert som vakt ved forskningslaboratoriet hvor hun ble utviklet. Hver dag hadde han fascinert stått og sett på tilblivelsen hennes – installasjonen av kretskort, nedkjølingen av kvantecomputere, de komposittbaserte leddene og den bronsebrune silikonhuden som fikk omslutte det hele før en tynn hinne av hudceller ble sprayet på henne. Ghevon hadde stått utenfor rommet hvor hun ble til, smugkikkende på henne, oppslukt av den betagende skapelsesprosessen.  
Så, en natt, dypt og inderlig forelsket, besatt av følelser han aldri hadde kjent før, hadde han skutt seg gjennom glasset, slaktet en mengde forskere og vakter, aktivert Celeste og tatt henne med seg. Sammen hadde de lagt på sprang, stjålet et antigrav-rotocopter og fløyet langt bort fra sivilisasjonen for å elske på et bjørneskinn i en dunkel hule. De hadde levd som villmenn i noen uker, mens bombene begynte å falle i verden rundt. Antimateriebombene annihilerte flere av megabyene – uten at de fikk høre om det. På dette tidspunktet hadde maskinene allerede gjort datasfæren utilgjengelig for mennesker, kyborger og androider. Dessuten hadde ikke Celeste fått installert noen router ennå – hun hadde vært offline hele tiden.
De var koblet av, ute i ødemarken.
Etter hvert begynte de å vandre.
De kom over en gruppe survivalister og rednecks som ville la sin vilje skje med Celeste. Ghevon likviderte dem enkelt med sine overlegne våpen. De slo seg sammen med noen New Agere som bodde i resirkulerbare øko-hus i en spirituell landsby hvor det ble dyrket bærekraftig, kortreist øko-mat. Der levde de noen dager, men kom i klammeri med den karismatiske landsbyhøvdingen, en mann som også forelsket seg i Celeste og ville ha henne for seg selv. Ghevon endte opp med å plaffe ned alle sammen med Gauss-rifle, noe som gjorde Celeste opprørt og ansporet henne til å forlate ham. Hun forsvant i nattens mulm og mørke. Siden hadde han aldri sett henne.                                     



5


Trevor Duller stirret på Eena. Hun vasket seg i et tjern og var fortsatt ikke oppmerksom på at hun ble iakttatt. Hun gned inn huden med aloeblader, masserte det nakne kjønnet, kjærtegnet de nakne brystene. Trevor hadde en massiv reisning, men bevarte fatningen. Jeg må styre meg, tenkte han, og tilbakekalte trangen til å ta seg en runk der han sto, i et vindu et stykke over henne. Eena vadet ut i vannet. Det rakte henne til livet nå. Midjen hennes var solbrun og smal. Trevor lengtet etter å holde rundt den, få henne til å krumme ryggen, presse seg inn i henne bakfra, ta henne hardt og lenge. Han ante ikke hvorfor han bare sto der. Burde han ikke gått ned til henne? Introdusert seg? Hun måtte da være minst like ensom og redd som ham selv? Likevel sto han der. Passiv. Avventende. Engstelig for å trå feil. Det måtte ha sammenheng, konkluderte han, med den post-traumatiske stresslidelsen han hadde pådratt seg etter å ha vært i nærkamp med kinesiske droner i asteroidebeltet. Han trakk seg tilbake fra vinduet og ble stående og tenke på fortiden, på alt han hadde hørt om starten av det 21. århundre.  
I 2010-årene hadde verden vært herjet av økonomiske kriser. Sentralbanker begynte å kjøpe opp store mengder gull for å sikre seg mot en forestående global kollaps initiert av bankstere som spilte et høyt spill, med verdensøkonomien som innsats. Mange hadde trodd at Ben Bernanke samt aktører i IMF og Verdensbanken trakk i trådene, mens sannheten var at Goldman Sachs, med Lloyd Blankfein i spissen, var den mektigste aktøren. Goldman fikk innsatt sine bankstere i sentrale stillinger i Europa. Mario Monti og Mario Draghi var begge forhenværende Goldman-ansatte som fikk viktige posisjoner. De hadde makt til å ødelegge kontinentet, og de benyttet seg grådig av makten, alt for egen vinnings skyld. Bankstere i JP Morgan Chase og diverse andre store investeringsbanker og forsikringsselskaper, hadde også politikerne i sine lommer, og kunne dermed hente ut milliardgevinster uten risiko for tap, siden de var verneverdige, definert som too big to fail og too big to jail. Dermed var det alltid skattebetalerne som måtte ta regningen når storbankenes udugelighet og grådighet drev dem til randen av konkurs. De ble alltid reddet i siste liten – fremtidens barn skulle ta regningen, fremtidens arbeidere skulle jobbe hardt, skulle trellbindes for å finansiere elitens tøylesløse uansvarlighet og overforbruk. Man tok naturligvis også med i regnestykket at verden ble mer og mer automatisert, at industrien ble mer og mer dominert av maskiner, som overflødiggjorde menneskelige arbeidstagere. Også kreative yrker – tidligere et domene forbeholdt mennesker – ble utover i 2010-årene gradvis mer dominert av roboter. Og fremtidens økende automasjon var diskontert i aksjekursene, innbakt i regnestykket. Man tok Singulariteten på forskudd – uten å tenke over de dypere implikasjonene av en slik disruptive event, en slik verdensomkalfatrende, subversiv begivenhet. Post-scarcity-samfunnet var i ferd med å bli en realitet mot slutten av 2010-årene – man lastet ikke bare gratis ned TV-serier, filmer, spill og musikk; også fysiske objekter ble nå rutinemessig nedlastet. Tidlig i 2020-årene ble det vanlig å laste ned biff, kyllingfilet og annet kjøtt. Man lastet ned grønnsaker og databrikker, mobiltelefoner og proteser, traktorer og båter, hjerter og nyrer. I 2029 kunne man laste ned en kopi av sin egen hjerne, og i 2033 ble det for første gang mulig å laste ned et komplett, levende menneskebarn som, forutsatt at det fikk riktig næring og omsorg, kunne utvikle seg til en mer intelligent klon av en selv.    
            Regjeringer verden over brøt sammen under vekten av den digitale informasjons- og produksjonsrevolusjonen. Alle hadde 3D-printere hjemme, alle kunne skrive ut hva det skulle være. Tradisjonelle fabrikker ble overflødige – hvermannsen kunne nå enkelt laste ned sitt eget fottøy og andre klesplagg – men også kopier av 3D-printere og kopier av en selv og ens egne familiemedlemmer. Industriell produksjon ble nedlagt over en lav sko, vanlige hus og leiligheter ble konvertert til automatiserte produksjonsfasiliteter hvor beboerne, menneskene – i den grad de fortsatt kunne betegnes som det – nærmest kontinuerlig lå nedsenket i livgivende næringsvæsker, i hvilke de trådløst var koblet opp mot datasfæren, det som tidligere hadde hett verdensveven. Der tilbrakte de dagene i tallrike virtuelle verdener som tilsynelatende var mer virkelige enn virkeligheten selv – mens oligarkene, plutokratene og de digre multinasjonale konglomeratene var opptatt med å utvinne sjeldne mineraler i asteroidebeltet, krangle om råderetten over Mars, krige om svinnende jordiske ressurser – og kartlegge fjerntliggende solsystemer for å fastslå hvorvidt det var verdener som kunne koloniseres der. Nasjonalstatene var nesten borte, nesten utvisket, nå eksisterende i navnet mer enn i gavnet. De virkelig store businessaktørene var produsentene av 3D-printere og våpensystemer for avanserte og store til å printes ut i vanlige hjem. Banker og mektige regjeringer tilhørte fortiden, de var lykkeligvis overflødiggjort, forvist til historiens skraphaug.
            Men maskinene ... maskinene hadde en plan ...



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)