Follow by Email

onsdag 1. mai 2013

Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 1 (kladd)



En røyksøyle stiger opp i det fjerne, hinsides fjellene av søppel og skjeletter. Fra den mørke himmelen kommer det brunt regn som ansporer Eena til å trekke inn. Hun legger fra seg kniven og kryper inn i pappesken som har vært hjemmet hennes i noen dager nå. Lukten av svovel og kompost fyller neseborene, hvorfra det renner strimer av snørr ned i en bevrende munn hvis lepper er like tørre og sprukne som landskapet hun har vandret gjennom de siste ukene. Hun tenker på råtne egg, og kjenner det rumle i magen. Det er dager siden sist hun har spist noe, og alt hun har drukket er forurenset regnvann hun har klart å samle i presenningen som dekker pappesken. Hun hutler seg sammen under et pledd, knugende laserpistolen hun stjal fra den døde soldaten hvis lik hun spiste. Natten senker seg over henne.

Hun vet ikke lenger hvilken dag det er. Ei heller hvilken måned eller hvilket år. Årene etter Singulariteten har liksom smeltet sammen til ett. Én tid. Én verden. For alt. Hvem er hun? Har hun en identitet? Nei. Den ble utvisket idet robotene tok over. Alt forandret seg idet maskinene fikk makten. Utrenskningen var nådeløs og rask. Menneskene flyktet hals over hode. Det vil si: De forsøkte å flykte. Men hvor skulle de dra? Hvor kunne de dra? De hadde ingen steder å reise til. De ble desimert, én etter én. Eller i horder og myriader, som var det vanligste. Men hun ... Hun overlevde. Som den eneste.

Eller ...?

Lenge trodde hun det måtte finnes andre som henne. Andre mennesker som klarte å komme seg unna dødsskvadronene. Andre biologiske organismer som reddet seg unna det kolossale inntoget av tanks, droider, droner og pansrede, firbente roboter. Hun fant spor etter mennesker. Tomme hermetikkbokser, bananskall, de forkullede restene av leirbål ... Avføring og søppel. Men så begynte hun å finne likene. Menneskelik stablet opp i hauger, stablet opp i fjell. Nakne og forvridde, røde og oppsvulmede, med blemmer ørkensolen hadde svidd inn i de delvis lemlestede kroppene. Hun fant maltrakterte barn hengt opp på kors. Rituelt lobotomerte kvinnelik som var flådd levende av noe ... et eller annet ... en fiende hinsides enhver menneskelig forestillingsevne. Maskinene? Eller noe helt annet? Hun visste ikke. Hun var bare en uvitende ungjente som forsøkte, etter beste evne, å overleve i den stadig mer nådeløse ødemarken.

Hun fant forlatte landsbyer, hele byer blottet for liv, strippet for gjenkjennelige tegn på menneskelig gjøren og laden. De evakuerte sonene var mange og store. Men av og til fant hun forkullede skjeletter av barn som hadde lekt i en skolegård eller en barnehage idet de første bombene hadde regnet fra himmelen. Hun fant fastbrente skygger lik fotografiske avsetninger på murveggene, lik ferieminner fra det første nøytronbomberegnet. Kvarkbombene, på sin side, hadde ikke etterlatt seg annet enn et fint, radioaktivt støv som hvitt og mykt hadde blåst bort med vinden, virvlet høyt opp i luften, til de interkontinentale, stratosfæriske jetstrømmene som fraktet partikler og utlignet barometrisk trykk mellom verdenshjørnene. Superstrengbombene, koboltbombene og antimateriebombene hadde lagt kontinenter øde, mens de genmanipulerte dødsvirusene trolig hadde rensket ut den siste rest av menneskelig liv.

Trodde hun.

Ebolalignende, virale sykdommer hadde tatt knekken på de fleste i Statene, etter at robotene hadde provosert frem et Yellowstoneutbrudd som riktignok rensket ut store deler av landets befolkning, men som viste seg utilstrekkelig hva angikk å utslette hele kontinentet. Så maskinene hadde jobbet på spreng for å utvikle nanoteknologiske våpen kapable til å fjerne de siste menneskene, som på dette tidspunktet hadde væpnet seg til tennene og forskanset seg i dyptliggende bunkere med store vann- og hermetikkdepoter. Hun hadde selv kommet fra en slik bunker, nær grensen til Canada, hvor familien hennes, eller det som hadde vært igjen av den, hadde søkt tilflukt sammen med en broket forsamling survivalister, preppere, neo-ludditer og white supremacists. Maskinene hadde brukt ”bunker busters” for å bombe bunkersene sønder og sammen, og det var med nød og neppe hun hadde rukket å karre seg ut via en hemmelig tunnel, før bunkeren hadde kollapset og begravd familien hennes sammen med de andre. Hun hadde lagt på flukt, over fjell og gjennom skoger, løpende som besatt, hele tiden vaktsom, kikkende over skulderen, letende etter tegn på dødsmaskiner, androider, droner, bevæpnede kyborger ...                                                 

Og nå, måneder senere, var hun altså her, i dette ingenmannslandet. Fortsatt like alene. Fortsatt med en paradoksal blanding av selvmordstanker og overlevelsestrang.

*

De pansrede allterrengrobotene galopperte gjennom det karrige landskapet. Lyden lignet hovslagene fra apokalypsens fire hester. Ubesværet tok de seg over et kupert terreng overstrødd med stein, støv og rester av detonerte bomber. Delvis pulveriserte menneskeskjeletter lå i ruinene av enorme betongbygninger. Robotene var utrustet med laserkanoner, plasmarifler, mikrobølgerifler, sjokkgranater og ballistiske missiler. Radarer var montert på de krumme, ledd-delte ryggene. En matt glød avtegnet seg i det børstede metallet som dekket lemmene deres, idet solen så vidt kom til syne, lik en rødlig hildring, gjennom et hull i det tykke skydekket.

De skannet landskapet med infrarøde kameraer, letende etter livstegn. Fant de noe mistenkelig, avfyrte de en kraftig mikrobølgepuls som fikk eventuelle livsformer til å fordampe i løpet av et sekund eller to. Fant de store organismer, kunne det tenkes at de brukte mer kreative metoder for å utslette fienden. De lot ikke anledningen gå fra seg til å benytte et missil eller en sjokkgranat. De var programmert til å føle glede ved utslettelsen av fienden, og en intens følelse av velvære og vederkvegelse fylte de elektroniske kretsene hver gang en hjort, et ekorn eller et menneske ble kokt levende eller grillet i et eruptivt flammehav. Luktsensorer kunne fange opp duften av brent kjøtt, noe som ytterligere forsterket gledesfølelsen.

*

Eena hadde vært en helt vanlig jente. Hverken bedre eller dårligere enn de andre i hennes kull på Akademiet. I likhet med de andre elevene, var hun dyrket frem i et laboratorium, satt sammen av arvestoff godkjent av de føderale myndighetene. Fra fireårsalderen hadde hun riktignok, som den eneste i sitt kull, spesialisert seg på objektorientert programmering. Før hun fylte åtte, hadde hun mestret C+++ og kodet sine første systemer for automatisering av verdens hedge fund-markeder. Som elleveåring ble hun headhuntet av forsvaret, og satt til å programmere leveringssystemer for en ny generasjon interkontinentale, ballistiske missiler med antimateriestridshoder. Et par år senere hadde General Genomics Inc. hyret henne inn på et klassifisert, nanoteknologisk prosjekt hun ennå hadde til gode å fortelle vennene om. Parallelt med dette hadde hun jobbet på flere NDA-prosjekter i regi av NSA, CIA og Blackwater Inc. Da hun var nitten, pensjonerte hun seg, lastet opp bevisstheten sin til en virtuell virkelighet i datasfæren, og levde der i noen år, mens kroppen hennes ble holdt kunstig i live av nanoroboter i en næringsvæske hun selv hadde utviklet.

I midten av tyveårene, da opptakten til Singulariteten virkelig ble synlig, trådte hun ut av den virtuelle verdenen, slo seg sammen med en omflakkende bande survivalister, og dro nordover, mot den canadiske grensen. De ble familien hun aldri hadde hatt. At de rent intelligensmessig befant seg langt under henne, plaget henne ikke det minste, all den tid hun hadde kodet inn avanserte sosialintelligensalgoritmer i hjernebarken sin, noe som gjorde henne i stand til å konversere med de mest tilbakestående preppere, neo-ludditer og anarkoprimitivister. Hun innledet et forhold til bandens leder, fikk barn med ham, og organiserte en motstandsbevegelse som tiltrakk seg folk fra alle verdenshjørner. Maskinenes globale dominans bekymret henne mer og mer for hver dag som gikk. Kalamitetene var uoversiktlige og uforståelige, selv for henne. Verdenshandelen og all infrastruktur ble nå håndtert av maskiner. Kunstige intelligenser styrte rettsvesen, forsvar og logistikk. Selv kreative yrker ble dominert av maskiner. Menneskene var blitt overflødige. De hadde ikke lenger en naturlig plass i verden. Allerede var noen hundretalls millioner mennesker utryddet i kriger om vann, olje, fosfor og andre naturressurser, kriger som hadde herjet i store deler av verden gjennom hele 2020- og 2030-tallet. Men dette hadde vært menneskers kamp mot mennesker. Nå var menneskene i ferd med å bli forent, samlet mot en felles fiende. Dessverre var det ikke en ytre fiende det var snakk om lenger, for nå var maskinene blitt så integrert, så sammenvevd med menneskenes samfunn og hverdagsliv, at man ikke kunne bekjempe dem uten samtidig å ødelegge verdens energiforsyning og øvrige infrastruktur.

Dette var en pris mange ble mer og mer villige til å betale.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)