Follow by Email

tirsdag 7. mai 2013

Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 3 (kladd)




Trevor Duller satt på en vinduspost høyt over gateplan. Han betraktet dyrene som gresset der nede mens han drakk vann fra en flaske tilvirket av en hjorteblære. Og han så et menneske, det første mennesket han hadde sett på flere uker.

Trevor Duller var forhenværende soldat. Han hadde opprinnelig vært en CAD-fil lastet ned fra en P2P-fildelingstjeneste og skrevet ut av en tredjegenerasjons-bio-3D-printer tidlig på 2030-tallet. Som fireåring ble han innrullert på West Point, hvor han gjennomgikk kamptrening. Åtte år gammel ble han sendt ut i sine første krigskampanjer, ansvarlig for å skyte ned fiendtlige kinesiske kamphelikoptre på Mars. Før fylte elleve år, ble han lastet opp til datasfæren, hvor han, i form av et relativt avansert stykke C+++-kode, saboterte et nord-koreansk anrikningsanlegg for uran. Imidlertid ble han lastet ned av en gruppe koreanske hackere. De forsøkte å printe ham ut for å drepe ham, men i siste liten klarte han å ta livet av hackerne og dra tilbake til Statene i form av et trådløst signal. Lenge hadde han skiftet eksistensform, skiftet mellom å være fysisk og virtuelt gestaltet, alt etter hvilke oppdrag han til enhver tid utførte – men nå, etter Singulariteten, hadde han slått seg til ro med sin fysiske form, som var låst til en biologisk alder på ca 23, optimalt både hva angikk intelligens, fysikk og sosiale ferdigheter. Han hadde en IQ på rundt 178, snakket førtiseks språk flytende, og hadde, takket være optiske nanoder, evnen til å gjøre seg usynlig. Han var altså, i de fleste henseender, en ganske ordinær menneskelig soldat fra 2030-årene. Det eneste uvanlige med ham, var at han ennå var i live.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                             

Trevor iakttok jenta der nede. Han kjente en reisning ta form, men undertrykte begjæret før en fullblown ereksjon var et faktum. Hun var attråverdig – såpass kunne han se. Foruten infrarødt og ultrafiolett syn, hadde øynene hans blant annet zoom-funksjon og kameramodus med 160 gigapixlers oppløsning, mulighet for å ta opp levende film av ubegrenset lengde – og selvsagt den obligatoriske funksjonen for trådløs instant-opplastning av film og bilder til datasfæren. Sistnevnte funksjon hadde han imidlertid ikke bruk for lenger, siden datasfæren for lengst var gjort utilgjengelig for alle andre enn maskinene. Men i hukommelsessenteret i hjernen sin lagret han for sikkerhets skyld et opptak av jenta der hun gikk rundt blant trærne, letende etter noe å spise – før han forlot vindusposten og trakk seg inn i skyskraperen igjen, tenkende på mørke minner fra fortiden. Han gikk og stilte seg foran et knust speil, stirrende inn i det splintrede glasset, grunnende på livets utallige mysterier. Han tenkte på opplevelsene han hadde hatt på Mars, hvor han hadde betjent et rakettbatteri på Olympus Mons. Kineserne hadde hatt baser både i Valles Marineris, på Phobos og Deimos. De hadde fløyet antigravitasjonsdroner, jagerfly og ubemannede stridshelikoptre. USA hadde beslaglagt store deler av planeten og startet oljeutvinning, men kineserne nektet å gi slipp på områdene sine. Asiatene hadde gruvedrift i noen av de største kraterne, og dette falt ikke i god jord hos amerikanerne, som var nikkedukker for det internasjonale bankster-kartellet som i århundrer hadde igangsatt talløse kriger for å forgjelde verdens folk, underkue de fattige og trellbinde jordens befolkning. Alt dette var Trevor Duller uvitende om på denne tiden, opptatt som han var av å tjene fedrelandet, gjøre sin plikt som soldat, åtte år gammel, kjempende på den rustrøde krigsplaneten som var i ferd med å bli kolonisert. Han visste lite om bank-kartellenes herjinger, forsto ikke hvordan Verdensbanken, IMF og verdens sentralbanker alle var styrt av Rothschild-familiens slimete fingre, som i minst et par århundrer hadde hatt et klamt grep om verdensøkonomien, hvilket gjorde dem i stand til å starte verdenskriger og økonomiske kriser etter eget forgodtbefinnende, alt for å utpine verdens fattige og tømme solsystemet for ressurser – for derved å tilrane seg enda mer, oppnå stadig større velstand, makt og innflytelse.

Trevor hadde sittet stille i kontrollrommet til sitt rakettbatteri, holdende spakene, glanende på et display som holografisk ble projisert i luften foran ham. Utenfor raste sandstormene oppover den slake skråningen som utgjorde siden på solsystemets overlegent høyeste fjell, den tjuefem kilometer høye gigavulkanen Olympus Mons, et fjell hvis skråninger var så slake at man ikke merket at man gikk oppover dersom man forsøkte å bestige kolossen, som lignet en overdimensjonert kvise i Mars’ rødlige ansikt. Heldigvis hadde ikke planeten vært geologisk aktiv på flere milliarder år, noe Trevor var glad for der han satt – det kunne vært ubehagelig om Mars plutselig skulle finne det for godt å poppe sin største kvise. Trevor så for seg lava som flommet langsomt nedover fjellsidene, pyroklastiske strømmer som hurtig omsluttet ham og samtlige rakettbatterier, en søyle av aske som steg til værs, hundrevis av kilometer, helt ut i det ytre rom, lik den vulkanske aktiviteten på Io, en av Jupiters største måner, hvor de utallige vulkanene skjøt lava ut i rommet selv.
            Akk! Io! Han tenkte på denne månen, som han så ofte hadde drømt om å besøke. Dog var den ikke et like attraktivt reisemål som Europa eller Titan, måner han også hadde til gode å avlegge en visitt. Skjønt, ennå gjensto det mye arbeid før bærekraftige, selvstendige kolonier var opprettet på noen av disse himmellegemene, så Trevor hadde ingen illusjoner om at han noensinne ville sette sin fot der. De var for øyeblikket forbeholdt de mest avanserte maskinene menneskearten hadde til rådighet – ubemannede sonder som svømte i det dype havet under Europas veldige, arrete iskappe; droner som fløy gjennom Titans tykke atmosfære; satellitter som gikk i bane rundt Ios kvisete overflate, i ferd med å kartlegge månens stadig skiftende trekk og geologiske særegenheter i stor detalj.                                            

Trevor trakk seg bort fra det splintrede speilet. Han gikk og hentet en barberhøvel.
Lenge stirret han på den før han plasserte bladet mot underarmen.
Han dro. 
Systematisk rispet han opp huden for å føle den vederkvegende smerten, for å få hvile i følelsen av lindring og mening som blodet brakte med seg, en fornemmelse av noe han alltid hadde vært fattig på – kontakt med det guddommeliges apparisjoner, kommunion med en høyere kraft, en allestedsnærværende entitet som omsluttet ham og alt annet som levde og virket i dette veldige multiverset han var en bitteliten del av. Han så blodet piple ut, og kjente på smerten, tok tak i den, dvelte ved den, holdt fast i den i noe som virket som en evighet. Så tørket han av seg blod med et skittent håndkle, dro ned jakkeermet og gikk til sengs – rolig, behersket og klar for en langvarig økt med drømmeløs søvn.          


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)